IKKE STENG UTE ENTUSIASMEN

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladet 05.08.2006 i stort sett samme utgave. På nett 04.10.2006.

Jeg kan i dag ikke se at våre toppledere styrer i andre klare retninger for vårt menneskesamfunn enn en arbeidslinje som slynger seg inn og ut gjennom alle respekterte sosiale fora. I de siste årene så er arbeidslinja utvilsomt også blitt mer og mer smalsporet slik at det er lettere for de svakeste å falle varig av i svingene, også selv om arbeidsløsheten periodisk minsker, gjennom at dens toleranse for læringsvansker, arbeidsevne, kapasitet og trynefaktor tydeligvis er blitt snevrere. Folk med slike varige vansker, eller talspersoner for disse, får sjelden uttale seg om slikt i de fora som gjelder selv om de dristigste trosser skampåleggingen og har samlet seg i organisasjoner som velferdsalliansen.no og fattignorge.no.

Small-talken blir utvilsomt mindre leken hos folk flest, hvis man stadig må holde seg nervøst fast i svingene, og ryggmargsrefleksen skaper utvilsomt slik flere fagidioter og annen enfoldighet. Så hvor blir det av visjonene om å skape mer frie og åpne mennesker? Under slike omstendigheter så er det vel ikke så rart at så mange heller prøver å klatre videre, gjennom et usunt konkurransejag, etter sjefsmakt, gods og gull? Så herved foreslår jeg å bytte ut arbeidslinja med en glede og nyttelinje.

Skrevet av Jon Vogt. På nett 30.08.2006.

I Dagbladet 19.06.2006 så stod det følgende i reportasjen «På fem år har tallet på nye unge uføre mellom 18 og 24 år økt med 70 prosent»:

«Noen vil heller være uføre enn å jobbe i lavstatusyrker, mener professor i økonomi ved Universitetet i Bergen, Espen Bratberg.

Ferske tall fra Rikstrygdeverket bekrefter at antall unge uføretrygdede stiger kraftig.

– En mulig årsak til at andelen uføretrygdede stadig øker – samtidig som helsetilstanden i den norske befolkningen ikke er blitt dramatisk forverret – kan være en holdningsendring i samfunnet. Det er blitt mer akseptert å leve på uføretrygd enn før, sier Bratberg»

og

«Over halvparten av de uføre har såkalte subjektive helseplager. Depresjoner, trøtthet, muskel- og skjelettplager.

– De har plager uten å ha en objektiv, organisk lidelse.

Helseplagene er reelle, de blir ikke uføre uten grunn. Men spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til plagene, kan diskuteres, sier professor Ingvard Wilhelmsen.»

Det er ikke overraskende for meg at det sjongleres slik med begreper i denne reportasjen uten at det gripes inn med kritisk journalistikk, for dessverre så er folk som havner langt nede på rangstigen vant til å møte slike manipulasjoner også i det daglige liv. Såkalte subjektive helseplager beskrives der altså som: «De har plager uten å ha en objektiv, organisk lidelse.» Vel, enten så må man lære seg forskjellen på subjektiv og objektiv, eller så må man tenke over at man egentlig sjonglerer med ord på en trakasserende måte. På meg så høres bruken av begrepet subjektive helseplager ut som om man vil helle bøtter av skyld og skam over på disse pasientene. Begrepet subjektive helseplager er et ganske nyinnført begrep blant helsepersonell, og derfor en nyinnført fordom.

Så svaret på hvorfor det påståes at «...helsetilstanden i den norske befolkningen ikke er blitt dramatisk forverret...», er nok tildels på grunn av store framskritt i prestisje-legevitenskapen, men nok også tildels fordi en stor del av det man kaller subjektive helseplagene ikke blir videre diagnostisert selv om mange med slike plager uten tvil kunne fått en allerede etablert diagnose. Dette tydeligvis fordi maktledende krefter, med påvirkningskraft inn i legeyrket, forventer at «en slave» skal tåle mer enn en herre. Hvis man bruker et visst minimum av tid på innlevelse i folk man er ledere for, så bør man jo også få et visst innblikk i om folk har en for stor mental og fysisk helsemessig belastning i jobbsituasjonen. Og da nytter det jo selvfølgelig ikke bare for lederen å stadig spørre arbeidstageren om vedkommende har det bra eller ikke så lenge mange utvilsomt oppfatter det som kutyme at man vanligvis bør svare at man har det bra.

Hvis en slik mer human kutyme i tolkningen av sine underordnedes ve og vel hadde blitt mer fastlagt i samfunnet, så hadde nok også legevitenskapen fått tildelt mer humane diagnoserammer. Folk med depresjoner, trøtthet, muskel- og skjelettplager klarer selvfølgelig ikke omtrent å løpe beina av seg i et lavstatusyrke, og / eller tenke fortere enn man egentlig klarer, for det er slik dagens lavstatusyrker for det meste er blitt hvis man ikke har en høyt verdsatt trynefaktor å spille på. Så folk som får slike plager, i dagens Norge, blir nok betydelig oftere frosset ut, eller sparket ut, i fra lavstatusyrker enn i fra andre yrker, fordi ansettelsesforholdet vanligvis er løsere fundamentert i lavstatusyrker.

Derfor blir det selvfølgelig ofte en svært smertefull kanossagang for et menneske med slike plager å prøve å få jobb i et lavstatusyrke, spesielt når det i de senere årene er blitt færre og færre jobber hvor en kan bruke ufaglært arbeidskraft, og hvor man derfor vanligvis konkurrerer med betydelig sprekere mennesker om slike jobber selv ved lav arbeidsledighet, og hvor de såkalte vernede arbeidsplassene for det meste er forbeholdt såkalt psykisk utviklingshemmede. Og å bli presset til å prøve videreutdanning når en har store konsentrasjonsvansker på grunn av slike plager er nok i sum mer nedbrytende enn oppbyggende. Det gjelder derfor å få det hele i riktig rekkefølge før man eventuelt kan tenke på videreutdanning.

Så hvis psykiater ved hypokonderklinikken i Bergen, Ingvard Wilhelmsen, kunne satt sine pasienter inn i en fellesskap-setting hvor de fikk muntre og meningsfulle ting å drive med i hverdagen, ut i fra sine forutsetninger, så ville han nok sett at de etterhvert klaget såpass mye mindre over sine lidelser slik at mange av dem ikke lenger kunne kalles hypokondere. For man kjenner jo utvilsomt mest på det som opptar en mest. Også andre lidelser hos dem kunne nok forsvinne som dugg for solen, på grunn av bedret allmenntilstand, gjennom forbindelsen mellom det mentale og det fysiske. For min del så regner jeg uttrykket hypokonder som en slags sunnhetsbeskrivelse av et menneske, for det er verre med de mange som sier de har det bra, fordi det forventes at de skal si det, men som egentlig har det svært dårlig. Så hovedproblemet her ser for meg ut til å være at våre samfunnsledere i for liten grad har klart å kombinere arbeidsmarkedet / meningsfull sysselsetting med det som kreves av innlevelse til å se forutsetningene til flest mennesker. Og til de som tror det er lett å få uføretrygd i dagens Norge: Makan til langvarig mistenkeliggjørings-prosedyre styrt etter kortsiktig budsjettsparingstyranni skal man lete lenge etter.

Så hvis du mener det går rundt en mengde med latsabber på uføretrygd i dagens Norge så har du kanskje svekket innlevelsesevne?

Skrevet av Jon Vogt. I Memo 27.04.2006. På nett 07.06.2006.

Leser med stor interesse professor i kjemi Martin Ystenes sitt innlegg i Memo nr 4 Sprøytvarsleren, hvor han resonnerer omkring homøopati. Jo jeg kan være enig i at det virker ulogisk at svært fortynnet medisin kan ha noen direkte virkning på det den er tiltenkt. Og hvis man sammenligner dette med det å drikke svært fortynnet saft, så smaker jo saften da ikke annet enn vann, og jeg antar at kroppen, gjennom evolusjon, er laget slik at energi og andre helt nødvendige næringsstoffer blir tilført kroppen i uvesentlig grad hvis det ikke foreligger i en matvare som har god smak for den som trenger disse stoffene. Og homøopati er jo heller ikke snakk om «vondt skal vondt fordrive» når man ikke kjenner noe vondt ved medisinen.

Martin Ystenes skriver: «Homøopati virker, men er det noe mer enn placeboeffekt?»

Men siden de samme pasientene ofte kommer igjen og igjen til homøopatene, samt at noen undersøkelser viser at homøopatimedisin har en svak virkning på det den er tiltenkt at den skal virke på, så mener jeg det allikevel må være noe mer enn en placeboeffekt, og ikke bare en narrepille som pasienten sier virker kun fordi pasienten er blitt fortalt av en myndighetsperson at den skal virke. Og tilleggseffekten i dette tilfellet mener jeg fremkommer ved at homøopater generelt har bedre tid til å vise omsorg for pasientene enn vanlige leger, slik at effekten derav kommer av bedret fysisk allmenntilstand gjennom forbindelsen mellom det psykiske og det fysiske hos pasienten. Derfor antar jeg at den store framveksten av homøopati i de senere årene er kommet fordi det vanlige helsevesenet i tilsvarende mindre grad har kunnet gi pasientene omsorg ved fortvilelse, på grunn av økende samlebåndshåndtering av pasientene.

Og da er vi kommet til den maktpolitiske essensen i saken. Dvs. hvorfor myndighetene ikke griper inn og stopper slik behandling når den tiltenkte effekten ikke kan vises tydelig systematisk med de mest vanlige brukte vitenskapelige metodene. Det er vel rett og slett fordi det i mange maktmiljøer i dag nærmest er bannlyst å snakke om at det er en reell forbindelse mellom det psykiske og det fysiske og ikke bare er en såkalt innbilt forbindelse.

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladets lørdagsmagasin vinteren 2006. På nett 07.06.2006.

Det var svært interessant å lese Portrettet den 25. februar, der den danske forfatteren Carsten Jensen blir intervjuet. Jeg synes intervjuet er godt laget bortsett fra en ting som jeg gremmer meg betydelig over. Det er når intervjueren setter spørsmålstegn ved om astmaen til Jensen var innbilt fordi Jensen sa at astmaen kan ha vært psykosomatisk. Psykosomatisk betyr at en fysisk sykdom er utløst av dårlig psyke, dvs stress, eller verre, en psykisk lidelse. Så det at en sykdom betegnes som psykosomatisk forteller bare noe om hva som har utløst en helt vanlig fysisk sykdom.

For dem som i dag fremdeles ikke ser sammenhengen mellom det fysiske og det psykiske, selv om det er vitenskapelig bevist, så kan man jo begynne å tenke på hvorfor man svetter i panna og får sommerfugler i magen ved visse stressituasjoner. Vel, sommerfuglene kan ikke artsbestemmes, men svetten kan man jo tydelig se. Men det å ikke se i øynene disse sammenhengene er jo svært seiglivede fordommer. Jeg klandrer derfor ikke intervjueren, fordi det nok var et spørsmål han stilte i god tro. Men hvis folk i større grad tar inn over seg disse sammenhengene, tror jeg vi går et stort steg nærmere et mildere mellommenneskelig samfunn.

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladets lørdagsmagasin i noenlunde samme utgave 22.04.2006. På nett 26.04.2006.

Statsviter og stipendiat Erling Dokk Holm uttrykker I Dagbladets lørdagsmagasin i Spor den 15. april at han ikke lenger ser poenget i å delta i folkemøter for å engasjere seg i verdens problemer, fordi han mener slike møter har så liten gjennomslagskraft og at han derfor føler han ikke har mer å gi på det området. Jeg skjønner ham godt, for jeg mener det er et ganske umenneskelig press hvis en føler en må engasjere seg i samfunnet utenfor sitt eget nærmiljø hvis ikke lysten er tilstede for å gjøre det. For i vårt samfunn så er det da nok av trivialiteter og grå og svarte hverdager i fra før som en blir tvunget til å engasjere seg i når en møter det i sitt eget nærmiljø. Og grunnen til det store samfunnsengasjementet blant studerende ungdom på 70-tallet var nok rett og slett for det meste det at de hadde tid og rom til å skape et samhold og entusiastisk miljø rundt det hele.

Så det var nok stort sett rent praktiske forhold som lå til rette for et slikt engasjement, ved at de hadde studielån som de kunne leve av, samt at de etter eget ønske kunne utvide normert studietid betydelig. Dette i motsetning til i dag, hvor studentene i stor grad blir splittet på deres fritid, ved at fattige studenter som ikke har rike givere må jobbe deltid ved siden av studiet og samtidig blir tvunget gjennom et rotterace for å komme gjennom studiet på normert tid. Slik blir det nok også en tendens til at dagens studenter lettere hengir seg til en forbrukskultur for å kunne hevde seg for omgivelsene, i mangel av et større sosialt miljø som de kan hevde seg gjennom. Og på toppen av det hele så blir dagens ungdomsgenerasjon av noen kalt glasurgenerasjonen, brukt i nedsettende betydning. Vel, hvorfor ikke bruke uttrykket glasurgenerasjonen ironisk? Man blir altså reklamemanipulert til å skave av glasurtoppen av kaka, og glasur, som består av sukker, er jo en gift for kroppen i høye konsentrasjoner. Så store deler av ungdomsgenerasjonen blir altså forgiftet av visse kynikere i foreldregenerasjonen.

Så den beste nøkkelen til større samfunnsengasjement blant folk tror jeg da ofte kan være at hver og en bevisst prøver å yte litt ekstra gjennom sin jobbsituasjon og i sitt eget nærmiljø, for å prøve å skape mer tid og rom for gjensidig entusiasme, og da må man nok i stor grad kjempe mot en hersker / slave-mentalitet, dvs i stor grad kjempe mot et 2/3-samfunn hvor 1 tredjedel havner utenfor "det gode selskap".

Skrevet av Jon Vogt. På nett 15.04.2006.

For integrering betyr jo å tilpasse og sette sammen noe, og ikke det å sette noe under det andre. Det uttrykkes ofte i media for tiden en økende frykt for at innvandrere sine tradisjonelle tenkemåter og kulturer etterhvert kan skvise til side våre vestlige væremåter på grunn av stort fødselstall i fra innvandrere som bor i vestlige samfunn samt på grunn av mislykkede integreringsprosesser. Vel, hvis vi er så gjerrige på å ville bruke lokkemidler mens vi fremdeles har et meget stort maktovertall så bør vi vel kanskje bare ønske andre væremåter velkommen? For mennesker trekkes jo utvilsomt lett mot de miljøer som kan gi dem en mest mulig grunnleggende sosial tilhørighet og respekt. Og i et land som vårt, som jo stort sett har som mantra at «arbeidslinja» skal løse de sosiale problemene, så står man jo ofte i dag i stor grad på bar bakke, både økonomisk og sosialt, hvis man faller ut av det arbeidsmarkedet som jo i dag stort sett allikevel gir fattigfolk svært liten tilhørighetstilknytning.

Jo mer oljepenger vi har fått, jo mer gjerrige er vi øyensynlig blitt på å ville gjennomføre prosjektet «hele folket i arbeid». Og jeg klarer ikke å se for meg et slikt prosjekt gjennomført på en demokratisk måte uten at det også i stor grad må bli et sosialt prosjekt som trenger en stor porsjon storsinn, toleranse og lokkemidler, i stedet for pisk, for å kunne gjennomføres. Men i stedet så er vi øyensynlig blitt mer og mer et 2/3-samfunn, hvor man nå tydeligvis for det meste må være i arbeid eller alderstrygdet for å kunne føle seg, i det minste noenlunde, innenfor blant 2/3. Det er vel dessuten heller ikke tvil om at flere og flere av disse som er i arbeid i dag føler seg pisket rundt i et stadig råere arbeidsmarked? Derfor kan jeg tydelig nå se for meg at mange faktisk nå kan føle seg bedre under en diktator, en som viser en beinhard framtoning, og som kjører beinhardt på slagord om å ville rydde opp.

Så en vellykket integrering må vel bety at man i stor grad klarer å samle goder i fra begge parter? Det er jo en temmelig lite fleksibel holdning hvis vi ikke vil prøve å jenke oss litt etter hverandre underveis for å prøve å nå det målet. Hvem kan med hånden på hjertet si at de i dag er storfornøyd med det norske kulturelle miljø og den norske samfunnsmodellen og helst vil bevare det slik for evig tid? Og så lenge vi lever i et storsamfunn, så må vi jo faktisk være fleksible mot alle grupper i storsamfunnet, for ellers så melder vi jo i praksis noen grupper ut av storsamfunnet. Hvorfor applauderer feks mange andres væremåte når de er i utlandet, men ikke når de får den væremåten hit? Kanskje årsaken er at noen sitter for tungt på sine privilegier og kun teller dem som myntenheter, og gjerne vil ha mer? Jeg tror dessuten ikke at de fleste innvandrere, samt generelt utstøtte i vårt samfunn, er så lite endringsvillige hvis maktapparatet her i landet bare var mer villige til å legge til rette for å danne flere miljøer med mer naturlig ånd av entusiasme og sosial trygghet, for alle. Så problemet vårt land har med mislykkede integreringsprosesser ser jeg altså ikke på som et problem på bakgrunn av at det er kommet endel folk hit med en annen hudfarge, men et problem med en generell intoleranse for annerledeshet, og det mener jeg i stor grad blir styrt av hva storpolitikken legger opp til.

Men foreløpig så ser det for meg ut som om vi ikke har lært av historien, og derfor nærmer oss mer og mer et samfunn for diktatorer, fordi ingen andre foreløpig har klart å «rydde opp», tydeligvis fordi dagens maktapparat i så stor grad blir blendet av dag til dag-visjoner for «næringslivet». Kanskje blendet av karismatiske smil med blekede tenner og blendet av frykt? Men til dere toppolitikere, jeg ser av deres ledige kroppsspråk at dere stort sett har det ganske bra, og at det skal mye mer til før frykten blir lammende for dere. Så hva venter dere på? Historien viser jo at skall-politikere kan være svært populære i sin samtid, men ganske fort blir dratt ned av pidestallen sett i historiens lys. Lyttende visjonær handlekraft ønsker jeg av politikere. Hva ønsker dere?

God Påske!

Skrevet av Jon Vogt. På nett 10.03.2006.

Her kommer man til Aftenpostens reportasje «Nordmenn stresser mest på jobb» datert 09.10.2005. Og her i teksten «Sykefravær – myter og fakta», i fra Rådet for psykisk helse, så gies det en interessant tolkning av fakta bak det faktum at Norge tydeligvis er blant de landene som har høyest sykefravær i Europa. Den teksten er tydeligvis skrevet i 2004, men her så skriver Statistisk sentralbyrå: «Oppgangen i sykefraværet var på 2,4 prosent fra 3. kvartal 2004 til 3. kvartal 2005.» Dessuten så kan jeg henvise til min tekst «Vil vi ha et klientsamfunn?», som ble lagt ut her på denne bloggen den 29.09.2005, og som antyder at det er blitt skjøvet ut ekstra mange i fra arbeidsmarkedet, til skrekk og advarsel for de som er i jobb, kanskje spesielt på grunn av at oljepengene har gjort at vi har hatt økonomisk mulighet til det.

Så er vi da blitt verdensmestre i rotterace på grunn av dette samt på grunn av hvordan kutymen er blitt i familie- og privatlivet til folk flest her i landet? Også i rotterace da gitt, hvor alle premier som deles ut er falmet. Det er vel uansett på tide at vi i større grad prøver å få slutt på at vi hakker på hverandre, og i stedet i større grad prøver å åpne flere porter inn til gjensidig menneskelighet. Men det kan jo selvfølgelig føles både flaut og skremmende i begynnelsen for de som ikke er vant til å lytte omfattende til menneskehetens ekte følelser. Men kanskje denne teksten her kan hjelpe litt til å se det poenget bedre, for der kommer man til professor Arnulf Kolstads essay "Ta det med ro", som stod i Dagbladet den 24.01.2006. Hvis Arnulf Kolstad ikke hadde hatt en professortittel, så tviler jeg på at en norsk avis hadde turt å ta inn et så frisinnet og kontroversielt essay hvor han til og med klandrer andre professorer for at de ikke tør å frigjøre seg mer i fra det politisk korrekte. Det at Arnulf Kolstad støtter opp om langsomhet og unnvikelse når hverdagen blir for mye grå og svart, er jo egentlig bare en annen måte å støtte opp om mer gjensidig munterhet, entusiasme og lekenhet. Han skriver blant annet følgende: "Ser vi på menneskehetens historie kan vi si at dovenskapen, latskapen og ineffektiviteten har reddet arten fra utryddelse."

Så når man heretter hører at den og den bedriften går godt for tiden her i landet så kan man jo stille seg spørsmålet: Men går bedriften godt i et nasjonalt sysselsettingsregnskap og ressursregnskap? For i virkeligheten så subsidierer jo skattebetalerne visse bedrifter når jobbkutymen og sysselsettingspraksisen der gjør at mange der blir utbrente, slik at mange av disse deretter blir avhengige av offentlige trygder og støtteordninger, og når visse bedrifter forårsaker betydelige miljøødeleggelser. Men uansett så bør vel hovedfokus i denne problemstillingen være at det er vannvittig utrivelig å være utbrent og at vi ikke skal ødelegge vårt eget ressursgrunnlag?

Skrevet av Jon Vogt. På nett 21.02.2006.

Hva skal vi med såkalt ytringsfrihet hvis det ikke finnes gode ytringskanaler for vedvarende kritikk av mekanismene bak 2/3-samfunnet, i et samfunn hvor det i tillegg er ganske åpent for maktarrogante, udiplomatiske, intolerante og korttenkte doveggytringer som en tenker ut mellom hvert tørk? Slike ytringer blir tydeligvis ofte brukt som avledningsmanøvre for de som er sterke nok til å gjøre det, og som på kort sikt ser stor gevinst for seg selv ved å opptre slik. Og når menneskesamfunnet rundt en i liten grad har fordelingsnøkler som blir respektert, så er det tydeligvis mange som faller hen til en slik væremåte.

Så når en minoritetsgruppe ikke blir behandlet med verdighet av flertallet og myndighetene, og når minoriteten heller ikke ser mulighet til å jobbe seg inn til flertallet i overskuelig framtid, så er det vel naturlig at denne minoritetsgruppen etterhvert tyr til vold når de ikke har gode ytringskanaler? Så det er vel nå et stort behov for å presse inn litt reklame for visjoner for menneskesamfunnet innimellom all den andre reklamen som i økende grad blir dyttet på oss for materiell lykke? For jeg synes nemlig det offentlige rom i større og større grad blir forsuret når folk i så stor grad, bevisst og ubevisst, deles inn i de innenfor og de utenfor, og når samtalene mellom folk flest i så stor grad søker etter tingene og ikke den menneskelige varme. Og hvis vi fikser dette, så blir det vel også skikkelig dreis på ytringsfriheten?

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladet 30.01.2006. På nett 04.02.2006.

Det nevnes så mye i media for tiden at en bør finne seg de nettverkene som får en opp og fram her i livet. Men hvordan skal folk med lav status komme seg inn i de «riktige» nettverkene? Og jo viktigere det blir med slike nettverk som karrierevei, jo vanskeligere blir det jo å kunne arbeide seg opp og fram. Og grunnen til at denne nettverkveien fungerer er jo fordi det bare er et fåtall som kommer seg inn i disse «riktige» nettverkene. Så til dere politikere, det er her politikken starter, i et nøtteskall.

Skrevet av Jon Vogt. På nett 28.01.2006.

I hovedinnlegget «Jakten på lykken» i Dagbladet den 14. januar, som kan sees her, så skriver regissør Line Hatland at velferdsstaten har løst de store grunnleggende sosiale problemene. Det er jo ikke bare henne, men spesielt også mange øvrighetspersoner som i den senere tid har kommet med samme påstand. Men jeg mener at flest mulig mennesker bør kunne drives av entusiasme og ikke av plikt og desperasjon, og at velferdstaten derfor hele tiden har vært mangelfull, samt at den i de senere årene har hengt etter i tilpasningen til samfunnsutviklingen ellers, slik at den omtrent er i ferd med å bryte sammen på visse områder under byrden av de mange tapere som skapes.

For dagens arbeidsmarked, som generelt legger opp til dårligere jobbtrygghet enn det har vært i nær fortid, medfører jo slik at det generelt også legges opp til større underdanighet overfor sjefen, og det legger jo ikke akkurat opp til den store gjensidige entusiasmen og sosiale tryggheten for folk. Det at de tradisjonelle sosiale møteplassene dessuten i stor grad har blitt overtatt av nye møteplasser der markedskreftene rår, gjør det tydeligvis lettere for folk å falle utenfor sosiale fellesskap. Og ungdom til langt opp i 30-åra, samt fattige og originaler, må i dag ofte bare glemme den grunnleggende frihet det er å kunne skape seg et privat hjem, spesielt på grunn av dagens høyprisede boligmarked, og blir ofte i stedet henvist til et stadig råere utleiemarked. Så det er jo et skrikende behov for noe mer enn dagens puslete boligpolitikk. Dessuten, folk med forstand innenfor normalen, men som allikevel har små evner til å ta videre utdannelse, og slike er det jo ganske mange av, må ofte bare glemme å få seg arbeid i dag, da vårt høykostland jo nesten har utradert ufaglært arbeidskraft til folk som ikke kan jobbe "i 100". Og det at så mange småbarnsforeldre havner i den såkalte tidsklemma, og slik overfører stress til barna i den viktige oppvekstfasen, viser jo også at det er noe grunnleggende feil med selve realpolitikken her i landet. I de senere årene så mener jeg dessuten at det har blitt skapt en mer og mer ullen rettsorden i dette landet, og at grunnleggende interessekonflikter mellom parter mer og mer blir forsøkt løst gjennom å presse gjennom forhandlinger i stedet for å finne løsninger gjennom de tradisjonelle demokratiske kanaler. Det ser også ut som om det er liten vilje til å videreutvikle, og følge opp, demokratiet gjennom demokratipleie, spesielt i privatsrettslige forhold, her i landet. Man kunne feks starte med å se på stadig gjentagne sakstyper som havner i retten i privatsrettslige forhold for å prøve å komme med mer varige demokratiske løsninger også for framtiden.

Spesielt disse forholdene mener jeg er med på å skape stor desperasjon for ganske mange i vårt samfunn i dag, fordi det er fallgruver som mange faller i uten at de kan se klare utsikter til å komme seg opp av dem i nær framtid, og slik så skapes det nok mye bitterhet som nok også er med på å forsure andres lykke. Så jeg er takknemlig for at statsminister Jens Stoltenberg nå åpner sinnet sitt for å etterlyse hva som skal til for å skape mer lykke til folket. Men å løse slikt som jeg har nevnt her, krever jo selvfølgelig bein i nesa, håndfaste politiske visjoner, storsinn og folkeopplysning for å få flertallet til å innse at det stilles umenneskelige krav og plikter til svært mange av oss. Så da er det vel bare å begynne? For det skal nok mye klossete lykkepolitikk til før det kan bli økonomisk lønnsomt for Norge å fortsette å produsere så mange tapere som landet gjør i dag.

Skrevet av Jon Vogt. På nett 18.01.2006.

Godt Nytt År. På grunn av en viss hendelse så fikk jeg ikke engang ønsket dere God Jul i tide. Som dere ser så er ikke denne bloggen en dagbokblogg, men en blogg hvor jeg stort sett legger ut kortere og lengre essay. Så selv om jeg fram til begynnelsen av desember klarte å legge ut en tekst ukentlig, så vil det nok bli ganske variabelt hvor ofte jeg legger ut tekster her framover. På mitt nettsted www.gjensidiglek.org så la jeg nylig ut en ny søketekst.

Denne 1 og denne 2 og denne 3 og denne 4 linken bør vel kunne overbevise, i hvert fall noen, om at dagens samfunnssystem i stor grad sperrer for det store næringsbehovet folk har for å kunne være tilknyttet et fellesskap hvor folk blir behandlet med gjensidighet. Så det er vel nå på tide at FN, når de gjør sin årlige levekårsundersøkelse, i større grad begynner å ta med fakta om mellommenneskelige forhold? Eller er vi så stolte fordi vi "vinner" år på år, og derfor godtar at denne årlige undersøkelsen i fra FN stort sett blir gjort på grunnlag av økonomiske, materielle og prestisjemedisinske kriterier? Det er vel på tide at vi begynner å yte litt mer motstand når folk sier vi er best på velferd? Og det sier de tydeligvis ofte når de går tom for andre argumenter. For vi har jo ikke "vunnet" noen "konkurranse".

Skrevet av Jon Vogt. På nett 02.12.2005.

I reportasjen "700.000 i arbeidsfør alder arbeider ikke", datert 26.09.2005, som kan finnes her på www.utdanning.ws, så står det:

"- Det er en stor utfordring at nesten en firedel av befolkningen i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, sier Lasse Henriksen, underdirektør i arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen i Rikstrygdeverket."

Tolket ut i fra den teksten, så regner jeg da med at folk som er under utdanning ikke er tatt med i den gruppen. Og på www.trygdeetaten.no så kan en her finne følgende uttalelse under "Arbeid, velferd og samfunn 2005":

"Om lag 600 000 mennesker i arbeidsdyktig alder står nå helt eller delvis utenfor arbeidslivet på grunn av helsemessige problemer."

Men så lenge disse i disse gruppene på 700 000 og 600 000 kan redegjøre noenlunde greit for seg, og det kan nok de fleste av dem, og heller ikke har en av de få prestisjetunge diagnosene innen fysisk sykdom, så får de nok lett mistenksomhetens blikk rettet mot seg, og havner således lett blant utenforfolket.

Og en skjør kontakt med nye mennesker, hvor man prater med folk litt rundt omkring om løst og fast, kan plutselig bli lukket med en tung dør, hvis folk får mistanke om at en tilhører dette utenforfolket. Om man er født inn i en rik familie, og har som beskjeftigelse å bruke store pengesummer på å teste ut lite gjennomtenkte idéer, blir tydeligvis bedre akseptert enn å tilhøre dette utenforfolket.

Kan denne forskjellsbehandlingen av dette utenforfolket og dette rikfolket ha noe med penger å gjøre? Selvfølgelig har det noe med penger å gjøre. For the establishment mener tydeligvis ofte at dette utenforfolket snylter på fellesskapet, selv om de selvfølgelig, av taktiske grunner, sjelden sier høyt, og dette rikfolket mener de tydeligvis ofte at de kan gjøre lettjente penger på. Selv om de i den første gruppen har et hardt arbeid med å jobbe som syndebukker, og de i den andre gruppen jobber som... Og på grunn av den store makten til the establishment, så setter the establishment tydeligvis i stor grad også holdnings-dagsordenen til folk flest.

De som da faller utenfor, har i mindre grad enn før storfamilie og veletablert nærmiljø å delta i, når de, som alle andre, trenger mennesker som respekterer en. Så, spesielt i dag, så står og faller det tydeligvis ofte på om folk har penger til å kjøpe seg menneskelig kontakt med. Tenk litt etter da – tror dere virkelig at flere hundre tusen av oss vil tilhøre utenforfolket? Nei, de vil selvfølgelig ha noe som føles meningsfylt å gjøre i hverdagen de også.

Folk vil selvfølgelig ikke stues bort i hybelleilighetsceller stort sett med tv som eneste faste tilhørighetskontakt, hvis de da i det hele tatt får en hybelleilighetscelle. Folk vil selvfølgelig, som de fleste andre, ha oppnåelige mål å jobbe mot. Men the establishment legger jo lista så altfor høyt for så mange av utenforfolket. Å måtte møte opp kl 8 om morgenen, fremdeles delvis nedsløvet av de sovepillene som måtte til for å få en til å sove fullt ut, er faktisk et svært dårlig tilbud. Og det er faktisk også ganske mange med søvnproblemer som er blitt avhengige av sovepiller, men som allikevel ikke har fått en diagnose av sin lege. Og uten en diagnose, så kommer man jo vanligvis ennå mer til kort i å bevise sin utmattethet for the establishment. Og jeg forventer selvfølgelig heller ikke at folk som ikke har vært hardt nedkjørt, skal forstå skikkelig hvordan det er å være hardt nedkjørt, og samtidig, i forbifarten, bli kalt for fullt oppegående av the establishment.

Så derfor trenger vi løsninger som ikke blir tredd nedover hodene på folk. En løsning kan kanskje da være å etablere endel arbeidssteder hvor folk kan komme og gå, i et samfunn hvor de som trenger det får sin hybelleilighet, og når disse er i form til det, og ønsker det selv, kan stikke innom et arbeidssted for å gjøre en arbeidsinnsats. Og lokkemiddelet – det å komme seg ut av hybelleilighetstilværelsen, må jo være mer enn nok. For hvis ikke, så hører man jo lett pisken som smeller – selv om the establishment nok sjelden hører den selv.

Og hvis hybelleilighetsfolket får litt valgfrihet i hvor de kan jobbe – så vil nok markedskreftene luke ut de dårligste sjefene. Nei, ikke den valgfriheten, og ikke de markedskreftene. Den valgfriheten og de markedskreftene som fører et samfunnsregnskap, og ikke et bedriftsøkonomisk regnskap som om storsamfunnet var en privat bedrift. Eller vil the establishment, på en lite karismatisk måte, fortsette med produksjon av depresjon? Og dessuten, så er det nok på tide for mange maktpersoner å lære at det at andre er underdanige og takknemlige ikke er ensbetydende med at de er bortsjemte. Etter min vurdering så krever utbredt ekte entusiasme i samfunnet faktisk storsinn i fra de som sitter med makten.

Skrevet av Jon Vogt. På nett 23.11.2005.

Scenario: Gründer Erik trenger noen med teknisk bakgrunn som ekstrahjelp for en, i utgangspunktet, kort periode. Han har endel kapital som han vil bruke på en gründeridé, men han vil jobbe den fram med entusiasme, for hvis han ikke får til det så vil han heller bruke kapitalen på aksje-, valuta- og eiendomsspekulasjon. Erik er også i stor grad sosialt anlagt, og interessert i avslappede faglige diskusjoner som kanskje kan føre til noe mer. Så han stikker av og til innom folkekulturhuset, der han har møtt både Kåre og Jørgen, som begge har teknisk bakgrunn, og som uten å skamme seg over det går på borgerlønn etter at det ble nedskjæringer på deres arbeidsplass. Så Erik vet derfor at disse kan være interesserte i noen nye utfordringer, utover det å klare å oppmuntre hverandre med faglige diskusjoner, samt å få utvidet sine horisonter med omgang med kreti og pleti på folkekulturhuset, samt å bistå med innslag i driften der.

Kåre og Jørgen blir derfor ekte nysgjerrige når Erik kommer og sier at han trenger deres kompetanse. Så de følger villige med ham, der og da, for å hjelpe ham med det prosjektet, og for å tjene litt ekstra i tillegg til den magre borgerlønnen. Erik tar også med Espen som håndlanger, fordi Erik liker Espens mange ablegøyer.

Tror du Aetat noengang vil klare å stille opp på den samme lekne og fleksible måten? Og det er vel et stort behov for noen ekte stikk innom-møtesteder for kreti og pleti – for å bøte på mye ensomhet – og for å skape mer toleranse i samfunnet? I så tilfelle – hvorfor lager vi ikke folkekulturhus eller «folkekulturhus»?

Det er nok dessverre sterke krefter i vårt samfunn som ikke vil gi folk slike pustehull. Kanskje det er de samme kreftene som ofte ser en skinnelagt arbeidslinje som gull og grønne skoger? Hvor anseelse skal følge vognenes stålskinner som en videreført tradisjon i fra gamle herskerregimer. Hvor de fleste har frykt for å bli satt igjen alene på et øde og goldt sted. Et sted hvor kun daglige enkle forsyninger blir kastet av toget, og hvor de må bøye seg i støvet som takk for at herskeravdelingen gir dem dette. 

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladet 06.11.2005. På nett 16.11.2005.

Tidligere ble jødene trakassert. Nå blir de trygdede trakassert. «Arbeit macht frei» (oversatt: Arbeid lager frihet) hadde nazistene som slagord. «Kun arbeid lager frihet» virker det ofte som om den norske såkalte arbeidslinja har som slagord, mens mange ledere tørker av sine nye lovlige mentale pisker.

Når skal Norges to ledende informasjonskanaler, NRK 1 og TV 2, begynne å informere omfattende og saklig om de trygdedes hverdag, som tydeligvis få godt arbeidsføre vil lese om, og hvor de dessuten ofte forventer et «Takk bare bra», i forbifarten, i fra trygdede de kjenner? Men å se og høre debatt i fra en kasse blir jo ofte noe annet.

Skrevet av Jon Vogt. På nett 10.11.2005. Sist omarbeidet 03.12.2005.

Ja jeg skriver mistenkeliggjøringsprosedyre, og hvis en leser videre, så forstår nok de fleste hva jeg mener med det. De ansatte på trygdekontorer og Aetat er jo vanligvis ikke medisinsk utdannet, men allikevel så behøver de ikke å ta til følge legeerklæringer og omfattende medisinske utredninger i fra pasienter de skal utrede til trygd. For hvis det passer seg slik, så kan de i praksis velge om de i stedet vil spille på gamle fordommer og / eller ta egne karrieremessige hensyn. I de siste tiårene så har nye uføre måttet gå gjennom en omfattende prosess, i regi av trygdekontorene og Aetat, før de eventuelt har kunnet fått uføretrygd i fra Folketrygden. Og det har faktisk i mange år vært slik at man ved søknad om uføretrygd, først har blitt tvunget til å gå gjennom en lang såkalt attføringsperiode, selv om man har fått omfattende medisinsk utredning på at man regnes som arbeidsufør både til dagens arbeidsmarked og til stillinger på attføringsbedrifter.

Altså en mistenkeliggjøringsprosedyre, som tydeligvis ofte er en dekkoperasjon for å spare kortsiktig på de offentlige trygdeutbetalingene og / eller for at gamle fordommer kan få fortrinnsrett i vurderingen. Dette har medført forsuring av legers hverdag, og tyning av pasienter i den krisetilstanden de ofte er i, i den livsfaseovergangen de er i når de innser at de bør gå over på uføretrygd. Det er nå en nyordning som heter tidsbegrenset uførestønad som kan bli supplert eller erstattet av attføring, men, som jeg skal komme tilbake til, så blir man også gjennom den kjørt gjennom noe av den samme mistenkeliggjøringsprosedyren.

Det er jo greit at man en sjelden gang kan mistenkeliggjøre leger for å være inhabile og / eller korrupte, men i slike tilfeller så kan jo trygdekontoret sende pasienten til en annen lege, for å få en utredning av ham, slik som de også ofte gjør. Og hvis resultatet blir det samme der, så blir pasienten allikevel tvunget gjennom en langvarig ikke-medisinsk mistenkeliggjøringsprosedyre. Saksbehandlere i sektorer som sosialetat, trygdekontor, Aetat mm, uttaler svært ofte, internt, til fagblader mm, at de føler at deres arbeidsgiver har pålagt dem at første prioritet i deres arbeid skal være å spare mest mulig på de offentlige trygdemidlene. Dvs, ofte i praksis, der og da, å spare på disse midlene i forhold til sammenlignbare kontorer, eller å skyve utgiftene over til andre ordninger. Og jeg har selv observert at saksbehandlere, som har vært ekstra ivrige i det, har hatt, eller har avansert til, sjefsjobber. Så for meg så virker dette som en slags systematisert korrupsjonspraksis, som de ivrigste kan gå svært langt i å benytte seg av. Og hvor de kan bli grundig premiert for det, selv om dette samtidig kan medføre meget stor forverring av pasienters helsetilstand.

Slike usolidariske holdninger, har i nyere tid, tydeligvis spesielt fått herje i vårt samfunn i de siste 25 år, og det virker som om de spesielt har vært rettet mot den svakeste 1/3 av oss. Dette kombinert med at det i de senere årene har blitt ført en politikk her i landet, hvor det tillates at arbeidsgivere i større grad bruker mentale pisker på sine arbeidstakere, og hvor det stadig settes høyere krav til funksjonsdyktighet i arbeidslivet, så er tydeligvis det grunnen til at det, i de senere årene, er blitt dannet ca 50 000 nye uføretrygdede i løpet av hver nye fireårsperiode. Og når de utstøtte slik gjevnt og trutt øker i størrelse, men allikevel er i betydelig mindretall, så bidrar ikke akkurat det til at gamle fordommer blir mindre utbredt i samfunnet. Så slik så dannes det tydeligvis en slags ny stor underklasse i samfunnet, de trygdede, hvor gamle fordommer og nye knep, i fra store deler av samfunnet, i vesentlig grad bidrar til at disse føler splitt og hersk-mekanismer ekstra kraftig på kroppen, og derfor i stor grad blir utpsyket uten å finne redskaper til å ta igjen, og tydeligvis derfor i stor grad blir hensatt til ensomhet.

Jeg har hørt en uttalelse i fra faglig hold at det antas at ca 60% av landets uføre ikke er synlige uføre for folk flest hvis en møter dem på gata. Og det synes jeg høres noenlunde riktig ut. Men det er nok mange som ikke ser mer enn ca 10% av disse. Det kommer jo selvfølgelig an på øynene som ser. Det er feks faktisk ganske mange som må bruke mye av dagen på å bygge seg opp både fysisk og psykisk for å kunne komme seg ut en tur hvor de ikke samtidig ser oppsiktsvekkende syke ut. Mennesker med feks angstlidelser, viser seg nok i liten grad ute blant folk de dagene de omtrent er bleke som laken i ansiktet av angst, og mennesker med leddgikt er jo ikke ute og går blant folk de dagene de ikke kan gå, mm.

Spesielt ved mange typer angstlidelser, så kan pasienten i tillegg også ofte være svært underdanig og samarbeidsvillig, og slik i stor grad bidra til å dekke over sine egentlige problemer, selv om de sterkt kan fremkomme av legeattester. Pasientens tilkortkommenhet kommer derimot som regel tydelig til syne etter kort eller lengre tid med praktiske oppgaver ved attføringstiltak. Og for pasienten, så blir det jo som regel en stor ytterligere stressbelastning å bli presset slik til åpent å vise fram sin arbeidsudyktighet for arbeidskolleger. Jeg påstår derimot ikke at uføre menneskene ikke vil ha arbeid / sysselsetting på en eller annen måte, men da bør jo også arbeidet være trivelig for dem, og feks tilpasset daglige forløp av sykdommer og kroppshemninger, samt at det ofte må godtas at de kan være betydelig sendrektige. Og dagens arbeidsmarked, også inkludert attføringsbedrifter, er jo som regel lagt unna et slikt tilpasningsregime.

Hvis det hadde vært det faglige medisinske personellet som hadde fulgt pasienten, som også fikk vurdere om det fantes passende tilgjengelige attføringstiltak, så kunne det nok i stor grad forhindret at pasienten kunne fått en ytterligere sykdomsfremkallende belastning av attføringsprosessen. Ikke det at jeg feks har så stor tro på dagens psykiatri, men den har iallefall større erfaringsgrunnlag for hva den reelle funksjonsevnen er til folk med forskjellige psykiatriske diagnoser. Som en ser her i reportasjen "Uføre blir tvunget til sosialhjelp" på www.fedrelandsvennen.no/nyheter/mandal/article87435.ece, så vises det til at mange pasienter i 2002 faktisk var så syke at de ikke engang klarte å gå gjennom attføringsoppleggets prøving og feiling-prosedyre, og i stedet kunne bli hensatt til i årevis å måtte leve svært sparsommelig og uforutsigbart på sosialhjelp.

I fra 01.01.2004 så innførte myndighetene noe som kalles tidsbegrenset uførestønad. Så i stedet for automatisk å presse nye uføre gjennom medisinsk eller praktisk attføring, slik som det var tidligere, hvor det jo i navnevalget attføring ligger en forventning om at disse bør kunne føres tilbake til arbeidslivet, så innfører man et mer moderat begrep, tidsbegrenset uførestønad, for de som trygdekontoret ikke ser utsikt til bedring av inntektsevnen til på kort sikt. Men også i det begrepet så ligger det jo en mistenkeliggjøring. Hvorfor må det kalles «tidsbegrenset»? Stort sett alle uføre har jo utsikt til bedring av inntektsevnen, men nok vanligvis i betydelig mindre grad enn de som går på attføring. Folk på vanlig uføretrygd har jo uansett ikke rett til fortsatt å gå på uføretrygd hvis de ikke lenger er syke nok. Og selv om trygdekontorene følger opp nye uføre, så virker navnevalget «tidsbegrenset» for meg veldig søkt, spesielt når også  trygdekontoret ikke ser utsikter til bedring av inntektsevnen til disse i nær framtid. Gamle uføre har faktisk også mulighet til å bedre inntektsevnen, og kanskje i større grad enn nye uføre på grunn av livserfaringen de opparbeider seg. Men mange av disse er nok svært engstelige for å få nye mistenksomme vurderinger imot seg i fra trygdekontorene, hvis de skulle prøve seg i arbeidslivet men ikke skulle klare det.

Å kalle uførestønad for tidsbegrenset uførestønad blir jo omtrent som om sjefen til en som ikke er  fast ansatt, plutselig, uten begrunnelse, skulle begynne å kalle den ansattes lønn for tidsbegrenset. Det skaper ikke akkurat et bedre tillitsforhold på arbeidsplassen. Og spesielt for mange med psykiatriske diagnoser, så er jo det å skape et tillitsforhold et hovedkriterie for å friskne til. Og med et større gjensidig tillitsforhold, så kan det jo også lettere skapes et miljø hvor pasientene i større grad får fruktbare meningsutvekslinger med behandlingsapparatet, med mindre utagerende oppførsel i fra begge parter.

Så bedre arbeids-tilbakeføringsprosjekter for alle arbeidsuføre, bør jo være at de kan heve hodet og pleie sykdommen uten at de samtidig konstant skal føle usikkerhet om deres inntekt. Det hele er jo snakk om å behandle folk med litt verdighet. Og det å gå i banken å prøve å få boliglån på grunnlag av en inntekt som heter tidsbegrenset uførestønad er ikke akkurat særlig tiltrekkende for banken. Og hvilke signaler gir det til omgivelsene når nye uføretrygdede først skal få noe som kalles tidsbegrenset uførestønad? Da er det nok mange utenforstående som tenker at sykdommen kanskje er mindre alvorlig enn de tidligere trodde.

Ved slike livsfaseoverganger hvor folk blir uføre, så har de også veldig ofte et prekært behov for å løsrive seg i fra et gammelt miljø, og derfor også ofte et sterkt behov for å få seg egen bolig for å kunne få en tryggere basis. Men myndighetene venter veldig ofte til man har fått såkalt varig uførestønad før man kanskje kan få offentlige støtteordninger til å skaffe seg bolig. Og det er jo nærmest en umulighet å få boliglån til lite bemidlede uføre på det private markedet når man ikke kan vise til at man har såkalt fast inntekt. Å gå gjennom en attføringsprosess kan ofte ta flere år, og ved en henvendelse jeg nylig rettet til et fylkestrygdekontor, angående at jeg ville ha bekreftet om det å gå på tidsbegrenset uførestønad til sammen kunne vare i hele 8 år, så fikk jeg dette skriftlige svaret:

«Det er i retningslinjene ikke angitt en øvre grense på 8 år. Men når uførheten har vart i så lang tid, og det fortsatt ikke er utsikt til bedring av inntektsevna, vil det i mange tilfeller sannsynligvis ende opp med varig uførepensjon.»

På grunnlag av den uttalelsen, så høres det faktisk ut for meg, som om de i praksis, nesten som en standardprosedyre, vil la uføre, som man åpenbart ikke kan finne passende arbeid til, gå på tidsbegrenset uførestønad i minimum 8 år, før de eventuelt kan få såkalt varig uførestønad.

Så når myndighetene i veldig liten grad ser manglende boligtrygghet i sammenheng med arbeidsuførhet, så er det er etter min mening å starte i helt feil ende, for man må jo ha boligtrygghet før man kan gjøre en best mulig figur på arbeidsmarkedet. Og gang på gang roper jo media opp om at boligtrygghet er skrikende mangelvare for disse gruppene. Så her synes jeg det klart avsløres at de uføre ikke bare spesielt blir tynet på grunnlag av en slags systematisert korrupsjonspraksis, men delvis også på grunnlag av en trangsynt ideologi hvor det tydeligvis ønskes at disse skal presses som sitroner.

En slik økende ekskludering i samfunnet, i fra deltagelse i "det gode selskap", kan vel ikke bety annet enn økende forsuring av det offentlige rom, økende kriminalitet, og i lengden nok også mindre produktivitet. Men det er bemerkelsesverdig hvor lite interessert visse grupper i samfunnet er, for å søke kunnskap om hvordan de menneskelige begrensninger er til mennesker utenfor seg selv og / eller utenfor deres egen gruppe, og da kan en jo heller ikke regne med annet enn et dårlig samfunnsregnskap.

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladet 02.11.2005. På nett 03.11.2005.

Det er vel nå på tide å få stoppet en del av de såkalte komikerne? De som uten glimt i øyet bare viderefører gjentagelsesteknikker de kan ha sett i fra mobbing i skolegården. Forskjellen er at disse kan få et helt land til å bli såpass fokusert på en, at folk, og ikke bare visse i skoleklassen, roper stygge ting etter en på gata.

Men det er jo klart at det å kunne framvise stor karisma i de rette øyeblikkene, som ser ut til å være hovedkriteriet for å kunne bli såkalt komiker i dag, gjennom tidene, i betydelig grad, har blitt brukt til folkeforføring. Å få til skikkelig ironi og klangbunn i komikken, som sitter der uten at den behøver å bli gjentatt til det kjedsommelige, er jo selvfølgelig ofte arbeidsomt og krever talent. Det er derfor man ofte deler inn arbeidet i skuespiller og tekstforfatter / instruktør. Kall meg nå gjerne humørløs. Det vil jeg elske.

Skrevet av Jon Vogt. I Dagbladet 20.10.2005. På nett 26.10.2005.

Et samfunn som stort sett bygger på at innbyggernes følelse av samfunnsdeltagelse skal baseres på deltagelse i arbeidslivet – og som ser en viss prosent arbeidsløshet som en nødvendig del av samfunnsregnskapet – hva slags husholdning er det med landets ressurser og innbyggere?

Det blir vel omtrent som å låse Espen Askeladd inne i uthuset hver gang storfamilien har sammenkomster, fordi han ikke er like rask i replikken som de andre barna.

Og hvor de andre barna går rundt ganske anspente i frykt for å bli låst inne de også. De fleste vil vel forstå at slikt skaper problemer for den framtidige praktiske familiehusholdningen og familietryggheten?

Skrevet av Jon Vogt. På nett 19.09.2005.
Er det kun gjennom musikk, film, teater og helgefyll vi skal få lov til å oppleve ekte entusiasme? Det kan ihvertfall virke som om veldig mange mener det. Og jeg som mener at ekte entusiasme burde oppmuntres til å bli den sterkeste konkurransekraft i næringslivet – jeg er vel langt ute på viddene jeg da? Ikke det at jeg ønsker at alle skal bli såkalte næringslivfolk, men det hadde jo vært hyggelig og sett mer entusiasme og glede rundt omkring.