IKKE STENG UTE ENTUSIASMEN

Skrevet av Jon Vogt. På nett 30.08.2006.

I Dagbladet 19.06.2006 så stod det følgende i reportasjen «På fem år har tallet på nye unge uføre mellom 18 og 24 år økt med 70 prosent»:

«Noen vil heller være uføre enn å jobbe i lavstatusyrker, mener professor i økonomi ved Universitetet i Bergen, Espen Bratberg.

Ferske tall fra Rikstrygdeverket bekrefter at antall unge uføretrygdede stiger kraftig.

– En mulig årsak til at andelen uføretrygdede stadig øker – samtidig som helsetilstanden i den norske befolkningen ikke er blitt dramatisk forverret – kan være en holdningsendring i samfunnet. Det er blitt mer akseptert å leve på uføretrygd enn før, sier Bratberg»

og

«Over halvparten av de uføre har såkalte subjektive helseplager. Depresjoner, trøtthet, muskel- og skjelettplager.

– De har plager uten å ha en objektiv, organisk lidelse.

Helseplagene er reelle, de blir ikke uføre uten grunn. Men spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til plagene, kan diskuteres, sier professor Ingvard Wilhelmsen.»

Det er ikke overraskende for meg at det sjongleres slik med begreper i denne reportasjen uten at det gripes inn med kritisk journalistikk, for dessverre så er folk som havner langt nede på rangstigen vant til å møte slike manipulasjoner også i det daglige liv. Såkalte subjektive helseplager beskrives der altså som: «De har plager uten å ha en objektiv, organisk lidelse.» Vel, enten så må man lære seg forskjellen på subjektiv og objektiv, eller så må man tenke over at man egentlig sjonglerer med ord på en trakasserende måte. På meg så høres bruken av begrepet subjektive helseplager ut som om man vil helle bøtter av skyld og skam over på disse pasientene. Begrepet subjektive helseplager er et ganske nyinnført begrep blant helsepersonell, og derfor en nyinnført fordom.

Så svaret på hvorfor det påståes at «...helsetilstanden i den norske befolkningen ikke er blitt dramatisk forverret...», er nok tildels på grunn av store framskritt i prestisje-legevitenskapen, men nok også tildels fordi en stor del av det man kaller subjektive helseplagene ikke blir videre diagnostisert selv om mange med slike plager uten tvil kunne fått en allerede etablert diagnose. Dette tydeligvis fordi maktledende krefter, med påvirkningskraft inn i legeyrket, forventer at «en slave» skal tåle mer enn en herre. Hvis man bruker et visst minimum av tid på innlevelse i folk man er ledere for, så bør man jo også få et visst innblikk i om folk har en for stor mental og fysisk helsemessig belastning i jobbsituasjonen. Og da nytter det jo selvfølgelig ikke bare for lederen å stadig spørre arbeidstageren om vedkommende har det bra eller ikke så lenge mange utvilsomt oppfatter det som kutyme at man vanligvis bør svare at man har det bra.

Hvis en slik mer human kutyme i tolkningen av sine underordnedes ve og vel hadde blitt mer fastlagt i samfunnet, så hadde nok også legevitenskapen fått tildelt mer humane diagnoserammer. Folk med depresjoner, trøtthet, muskel- og skjelettplager klarer selvfølgelig ikke omtrent å løpe beina av seg i et lavstatusyrke, og / eller tenke fortere enn man egentlig klarer, for det er slik dagens lavstatusyrker for det meste er blitt hvis man ikke har en høyt verdsatt trynefaktor å spille på. Så folk som får slike plager, i dagens Norge, blir nok betydelig oftere frosset ut, eller sparket ut, i fra lavstatusyrker enn i fra andre yrker, fordi ansettelsesforholdet vanligvis er løsere fundamentert i lavstatusyrker.

Derfor blir det selvfølgelig ofte en svært smertefull kanossagang for et menneske med slike plager å prøve å få jobb i et lavstatusyrke, spesielt når det i de senere årene er blitt færre og færre jobber hvor en kan bruke ufaglært arbeidskraft, og hvor man derfor vanligvis konkurrerer med betydelig sprekere mennesker om slike jobber selv ved lav arbeidsledighet, og hvor de såkalte vernede arbeidsplassene for det meste er forbeholdt såkalt psykisk utviklingshemmede. Og å bli presset til å prøve videreutdanning når en har store konsentrasjonsvansker på grunn av slike plager er nok i sum mer nedbrytende enn oppbyggende. Det gjelder derfor å få det hele i riktig rekkefølge før man eventuelt kan tenke på videreutdanning.

Så hvis psykiater ved hypokonderklinikken i Bergen, Ingvard Wilhelmsen, kunne satt sine pasienter inn i en fellesskap-setting hvor de fikk muntre og meningsfulle ting å drive med i hverdagen, ut i fra sine forutsetninger, så ville han nok sett at de etterhvert klaget såpass mye mindre over sine lidelser slik at mange av dem ikke lenger kunne kalles hypokondere. For man kjenner jo utvilsomt mest på det som opptar en mest. Også andre lidelser hos dem kunne nok forsvinne som dugg for solen, på grunn av bedret allmenntilstand, gjennom forbindelsen mellom det mentale og det fysiske. For min del så regner jeg uttrykket hypokonder som en slags sunnhetsbeskrivelse av et menneske, for det er verre med de mange som sier de har det bra, fordi det forventes at de skal si det, men som egentlig har det svært dårlig. Så hovedproblemet her ser for meg ut til å være at våre samfunnsledere i for liten grad har klart å kombinere arbeidsmarkedet / meningsfull sysselsetting med det som kreves av innlevelse til å se forutsetningene til flest mennesker. Og til de som tror det er lett å få uføretrygd i dagens Norge: Makan til langvarig mistenkeliggjørings-prosedyre styrt etter kortsiktig budsjettsparingstyranni skal man lete lenge etter.

Så hvis du mener det går rundt en mengde med latsabber på uføretrygd i dagens Norge så har du kanskje svekket innlevelsesevne?