IKKE STENG UTE ENTUSIASMEN

Skrevet av Jon Vogt. På nett 29.09.2005.

Hva er det såkalte gode selskap i dagens Norge? Vel - helt i fra det gamle bondesamfunnet av så har det nok vært sterkt bundet opp imot det å ha en jobb. Men i de siste årtier så har jo arbeidsløsheten stort sett vært ganske høy, hvor også en del av de arbeidsløse har vært langtidsledige. Noen mener tydeligvis at disse er late og at de nok derfor kan finne seg jobber hvis de bare vil. Det kommer jo selvfølgelig an på hvilket menneskesyn man har - om man mener disse menneskene bør lokkes eller pines - for eventuelt å kunne klare å finne seg en jobb - som de kanskje ikke vil trives i - kanskje fordi de ikke har evner som passer inn i dagens arbeidsmarked - eller kanskje noen av dem har en personlighet som i dagens arbeidsmarked ofte kan medføre at de blir pisket for hardt av sjefer. Vi mennesker er jo så forskjellige, noen må lokkes på en måte, og noen på en annen måte - og noen har evner på en måte, og noen på en annen måte. Det hele er vel for det meste snakk om å tilegne seg litt innlevelse i andre personlighetstyper, som er sterkt forskjellige i fra ens egen, for å forstå dette noenlunde.

En arbeidsløshet, som offisielt i Norge i dag ligger på omkring 4% og 100 000 ledige, mener jeg er temmelig mye i forhold til folketallet. Det tallet mener jeg dessuten er ganske irrelevant i forhold til de bakenforliggende problemene på dette området. Her fant jeg noe på internett som beskriver litt av det. I følge velferdsforsker Ivar Brevik, i reportasjen "Trygdeordninger blir avfallsdunker", den 09.06.2005 i Klassekampen, (som finnes på: www.klassekampen.no/Arkivsamling/Arkiv/2005/juni/9/274015) så har antallet personer som er skviset ut av arbeidsmarkedet økt med omlag 50 000 hvert fjerde år i de siste årene. Så det blir jo egentlig bare sjonglering med statistikk når man snakker om 100 000 arbeidsløse, når det er så mange som blir skviset over på ulike trygdeordninger.

Og at den norske folkehelsa allikevel ikke har blitt dårligere, slik som det tydeligvis påståes i underoverskriften, stiller jeg meg tvilende til. For når man føler seg utstøtt, så pådrar jo kroppen seg stressymptomer. Problemet er at legestanden sjelden kan og / eller vil diagnostisere slikt, selv om det er klare tilstander. Men det er jo også mulig at de som blir utstøtt av arbeidsmarkedet, ofte har hatt det så ille der at de etter en tid ser på det som en lettelse å bli utstøtt, og slik kanskje bedrer helsetilstanden sin til en viss grad, fordi de nok etter hvert finner ut at de i praksis følte seg utstøtt i større grad da de møtte på arbeidsplassen.   

I reportasjen "-Middelklassen skaper fattigdom", den 17.11.2001 i Dagbladet, (som finnes på: www.dagbladet.no/nyheter/2001/11/17/295422.html) så viser Ivar Brevik til at det spesielt er de som ikke er i arbeid som mer eller mindre ekskluderes i fra vanlig levevis og sosial deltakelse i samfunnet.

Det bør vel dessuten være et mål for myndighetene at man i det store og hele bør trives i en vanlig jobb hvor man ukentlig tilbringer så mange timer? Og jeg kan ikke på noen måte forstå at en politikk som går ut på å utstøte tusenvis hvert år i fra arbeidsmarkedet, som etter min forståelse stort sett gir staten årlige økte utgifter i milliardkronersklassen til ulike trygdeordninger, verken er bedriftsøkonomisk lønnsomt for nasjonen eller samfunnsøkonomisk lønnsomt. Og hvis vi ikke hadde hatt de store oljeinntektene, så hadde vi sannsynligvis heller ikke hatt råd til å ta omkostningene med å føre en slik usosial politikk. Dessuten så synes jeg det er ganske tydelig at de fleste som blir utstøtt i fra det såkalte gode selskap over lengre tid, gjennom fortvilelse, ikke bare får dårligere helse - men også dårligere samfunnsmoral. Så det er vel nå på tide at politikerne kommer skikkelig på banen, og hører mindre på visse kyniske direktører som er ute etter kortsiktig vinning.

Jeg mener samfunnsøkonomi bør være en del av den vanlige politikk og ikke en egen komplisert skrivebordsteori. Og jeg kan ikke se at de overordnede prinsippene for å drive en sunn samfunnsøkonomi skal være så mye mer kompliserte enn de overordnede prinsippene for å drive en sunn familieøkonomi. I dag er det tydeligvis en mengde utstøtte som er offer for en kraftig fokusering på kronekursen og om renta går opp eller ned. Kanskje den fokuseringen for det meste bare er et skalkeskjul? Men i tilfelle en betydelig endring i de  nasjonaløkonomiske retningslinjene fører til en viss renteøkning og en del lavere kronekurs - vel, så får man etablere støtteordninger til de som eventuelt blir nødlidende da. Visse næringsdrivende i vårt land har jo mottatt betydelige "støtteordninger" i de siste årene, på en slik måte at de er blitt stimulert til å tappe sine selskaper og derved har kunnet holde store utbyttefester.  

Jeg kan ikke forstå annet enn at et mest mulig lykkelig folk må være den beste investeringen for nåværende og framtidige generasjoner. Men hvis den individualist-politikken som det har blitt ført stor propaganda for i de siste tiårene fortsetter, så kan jeg ikke forstå annet enn at folk flest etter hvert stort sett vil definere sine lykkemål som det å ha hvert sitt slott, med helikopter på taket, og vollgrav rundt. Og når folk er langt unna sine lykkemål, med individualist-ideologi som rettesnor, så synes jeg det er naturlig at det oppstår mye arroganse, sinne, kriminalitet og stressrelaterte sykdommer i samfunnet. Etter min forståelse, så kan den maksimale lykken for folk flest, i vårt moderne samfunn, kun oppnåes med å pleie storsamfunnets fellesskap, demokrati og regler i større grad, slik at folk flest i større utstrekning føler det er verd å være lojale mot storsamfunnet.