IKKE STENG UTE ENTUSIASMEN

Skrevet av Jon Vogt. På nett 18.10.2005.

Å bygge kulturhus er tydeligvis den nye trenden blant norske kommuner. Min erfaring i fra en del kulturhus omkring i dette landet, er at disse husene i liten grad blir brukt som stikk innom-møtesteder, selv om åpningstidene ofte er på både dag- og kveldstid. De fleste er vel enige med meg i at det sitter mange ensomme mennesker rundt omkring som kunne hatt sterkt behov for daglige møtesteder? Så problemet er vel da – at den norske mentaliteten er kommet dit hen – at de fleste ikke vil føle et kulturhus som et tiltrekkende sted for å møte nye venner – men i stedet vil føle seg stigmatiserte og ukomfortable ved å prøve å bruke det slik. Og delvis er nok problemet også at det i liten grad legges til rette for at folk skal føle det komfortabelt og meningsfylt å bruke huset slik. Hvis kulturhuset feks inneholder en kafe, så er jo det i liten grad tilstrekkelig for at fremmede tar kontakt med hverandre – hvis man skal være realistisk. Og jeg tror faktisk det er sterke maktledende krefter i dette samfunnet, som faktisk ikke vil at kulturhusene i særlig grad skal brukes som stikk innom-møtesteder for alle og enhver.

Da må det vel først og fremst en samfunnsendring til – slik at det derav kan komme en holdningsendring – slik at ensomme unge og voksne, som for eksempel ikke går på skole og ikke er i jobb, allikevel kan føle at de har steder hvor de kan bygge sosiale nettverk – for å unngå å i stedet bygge opp sykdom og desperasjon i sin ensomhet. For uansett hvordan folk steller seg, så mener jeg vi bør unngå å sette folk i ensomhetsfengsler. Det hele er jo snakk om vi skal lede folk med glede eller med pine. Og å bevisst gå inn for å lede folk med pine synes jeg høres lite fruktbart ut for menneskesamfunnet.

Så hvis alle hadde hatt rett til å kunne disponere et månedlig minimumsbeløp, som kunne påbygges med uføretrygd, og andre trygder, opp til vanlig trygdenivå, for de som har rett til det, og hvor dette samlet kunne kalles borgerlønn – så ville nok betegnelsene latsabber og unnasluntrere etter hvert falme betraktelig. Dette nok også fordi folk kanskje da i større grad ville sett at folk egentlig ikke vil snike seg unna noe som helst, men derimot har behov for at daglige gjøremål for det meste bør kunne utføres med glede. Jeg kan se for meg en oppfrisket folkesjel med glede, entusiasme og gründervirksomhet som kan komme ut av slikt med litt tilrettelegging. Men de mange maktledende mennesker, av den typen som tydeligvis lever etter splitt og hersk-ideologien, deler vel neppe den oppfatningen – men kanskje senere? Man kan jo først prøve i det små – ved å begynne med svært lave månedlige beløp for de som ikke har rett til påbygging av trygdeytelser. For når markedskreftene og politikken i stor grad har løst opp storfamilienes samhold og det sosiale liv blant naboer – ved hjelp av mentale brekkjern – så bør vi vel få erstatninger? Steder hvor man slipper å ha tykk lommebok for å føle at man er inkludert. Steder for integrering av rike, fattige og fremmedkulturelle.