IKKE STENG UTE ENTUSIASMEN

Skrevet av Jon Vogt. På nett 02.12.2005.

I reportasjen "700.000 i arbeidsfør alder arbeider ikke", datert 26.09.2005, som kan finnes her på www.utdanning.ws, så står det:

"- Det er en stor utfordring at nesten en firedel av befolkningen i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, sier Lasse Henriksen, underdirektør i arbeids- og rehabiliteringsdivisjonen i Rikstrygdeverket."

Tolket ut i fra den teksten, så regner jeg da med at folk som er under utdanning ikke er tatt med i den gruppen. Og på www.trygdeetaten.no så kan en her finne følgende uttalelse under "Arbeid, velferd og samfunn 2005":

"Om lag 600 000 mennesker i arbeidsdyktig alder står nå helt eller delvis utenfor arbeidslivet på grunn av helsemessige problemer."

Men så lenge disse i disse gruppene på 700 000 og 600 000 kan redegjøre noenlunde greit for seg, og det kan nok de fleste av dem, og heller ikke har en av de få prestisjetunge diagnosene innen fysisk sykdom, så får de nok lett mistenksomhetens blikk rettet mot seg, og havner således lett blant utenforfolket.

Og en skjør kontakt med nye mennesker, hvor man prater med folk litt rundt omkring om løst og fast, kan plutselig bli lukket med en tung dør, hvis folk får mistanke om at en tilhører dette utenforfolket. Om man er født inn i en rik familie, og har som beskjeftigelse å bruke store pengesummer på å teste ut lite gjennomtenkte idéer, blir tydeligvis bedre akseptert enn å tilhøre dette utenforfolket.

Kan denne forskjellsbehandlingen av dette utenforfolket og dette rikfolket ha noe med penger å gjøre? Selvfølgelig har det noe med penger å gjøre. For the establishment mener tydeligvis ofte at dette utenforfolket snylter på fellesskapet, selv om de selvfølgelig, av taktiske grunner, sjelden sier høyt, og dette rikfolket mener de tydeligvis ofte at de kan gjøre lettjente penger på. Selv om de i den første gruppen har et hardt arbeid med å jobbe som syndebukker, og de i den andre gruppen jobber som... Og på grunn av den store makten til the establishment, så setter the establishment tydeligvis i stor grad også holdnings-dagsordenen til folk flest.

De som da faller utenfor, har i mindre grad enn før storfamilie og veletablert nærmiljø å delta i, når de, som alle andre, trenger mennesker som respekterer en. Så, spesielt i dag, så står og faller det tydeligvis ofte på om folk har penger til å kjøpe seg menneskelig kontakt med. Tenk litt etter da – tror dere virkelig at flere hundre tusen av oss vil tilhøre utenforfolket? Nei, de vil selvfølgelig ha noe som føles meningsfylt å gjøre i hverdagen de også.

Folk vil selvfølgelig ikke stues bort i hybelleilighetsceller stort sett med tv som eneste faste tilhørighetskontakt, hvis de da i det hele tatt får en hybelleilighetscelle. Folk vil selvfølgelig, som de fleste andre, ha oppnåelige mål å jobbe mot. Men the establishment legger jo lista så altfor høyt for så mange av utenforfolket. Å måtte møte opp kl 8 om morgenen, fremdeles delvis nedsløvet av de sovepillene som måtte til for å få en til å sove fullt ut, er faktisk et svært dårlig tilbud. Og det er faktisk også ganske mange med søvnproblemer som er blitt avhengige av sovepiller, men som allikevel ikke har fått en diagnose av sin lege. Og uten en diagnose, så kommer man jo vanligvis ennå mer til kort i å bevise sin utmattethet for the establishment. Og jeg forventer selvfølgelig heller ikke at folk som ikke har vært hardt nedkjørt, skal forstå skikkelig hvordan det er å være hardt nedkjørt, og samtidig, i forbifarten, bli kalt for fullt oppegående av the establishment.

Så derfor trenger vi løsninger som ikke blir tredd nedover hodene på folk. En løsning kan kanskje da være å etablere endel arbeidssteder hvor folk kan komme og gå, i et samfunn hvor de som trenger det får sin hybelleilighet, og når disse er i form til det, og ønsker det selv, kan stikke innom et arbeidssted for å gjøre en arbeidsinnsats. Og lokkemiddelet – det å komme seg ut av hybelleilighetstilværelsen, må jo være mer enn nok. For hvis ikke, så hører man jo lett pisken som smeller – selv om the establishment nok sjelden hører den selv.

Og hvis hybelleilighetsfolket får litt valgfrihet i hvor de kan jobbe – så vil nok markedskreftene luke ut de dårligste sjefene. Nei, ikke den valgfriheten, og ikke de markedskreftene. Den valgfriheten og de markedskreftene som fører et samfunnsregnskap, og ikke et bedriftsøkonomisk regnskap som om storsamfunnet var en privat bedrift. Eller vil the establishment, på en lite karismatisk måte, fortsette med produksjon av depresjon? Og dessuten, så er det nok på tide for mange maktpersoner å lære at det at andre er underdanige og takknemlige ikke er ensbetydende med at de er bortsjemte. Etter min vurdering så krever utbredt ekte entusiasme i samfunnet faktisk storsinn i fra de som sitter med makten.